33.7 Partens svarplikt

Om bestemmelsen

Pkt. 33.7 regulerer når og hvordan motparten skal svare etter at et krav på fristforlengelse er spesifisert med antall dager etter pkt. 33.6.1 eller pkt. 33.6.2. Nøytralt varsel etter pkt. 33.4 utløser ikke svarplikt.

Bestemmelsen har ett ledd og sier at den parten som mottar krav på fristforlengelse, skal svare uten ugrunnet opphold etter å ha mottatt et begrunnet krav med angivelse av antallet dager, jf. pkt. 33.6.1 og 33.6.2. Svarplikten inntrer altså først når kravet inneholder både et konkret antall dager og en begrunnelse som gjør at motparten kan ta stilling til kravet, ikke når det bare er varslet at fristforlengelse kan bli aktuelt.

«Uten ugrunnet opphold» innebærer at motparten normalt skal reagere innen få dager, ikke uker, med mindre det foreligger en saklig grunn til å avvente. Vil Totalentreprenøren eller TUE bestride kravet, må svaret sendes skriftlig og tydelig angi om det bestrides på grunnlag, omfang eller begge deler. Stiltiende aksept eller utsettelse uten svar er risikabelt for den som mottar kravet.

Innsigelser mot kravet tapes dersom de ikke fremsettes innen fristen i første ledd. Det gjelder både om det var grunnlag for fristforlengelse etter pkt. 33.1, 33.2 eller 33.3, og om antall dager er riktig utregnet etter pkt. 33.5. Konsekvensen er at kravet legges til grunn som fremsatt, med de dagene som er angitt, med mindre partene senere avtaler noe annet.

Mener motparten at begrunnelsen er for knapp til å vurdere kravet, er det likevel en innsigelse som må fremsettes i tide, for eksempel ved å be om mer dokumentasjon eller avvise kravet inntil begrunnelsen er utvidet. Det holder ikke å vente uten å svare. Er begrunnelsen så mangelfull at meldingen ikke kan anses som et begrunnet krav etter pkt. 33.6, kan svarplikten etter pkt. 33.7 være tvilsom, men den trygge fremgangsmåten er uansett å svare og presisere hva som mangler.

Mener motparten at kravet eller spesifiseringen kom for sent, må også det anføres skriftlig uten ugrunnet opphold etter å ha mottatt kravet, jf. kapittel 5. Gjør parten ikke det, kan innsigelsen om for sent varsel eller for sen spesifisering senere gå tapt, selv om den materielt sett kunne ha holdt.

For TUE som har fremsatt krav etter pkt. 33.1 eller 33.3, må Totalentreprenøren svare etter pkt. 33.7. For Totalentreprenøren som har fremsatt krav etter pkt. 33.2 eller 33.3, gjelder det tilsvarende for TUE. Når TUE har spesifisert krav etter forespørsel i pkt. 33.6.2 bokstav a, utløses Totalentreprenørens svarplikt på samme måte, og han kan da ikke senere påberope at pkt. 33.6.1-fristen er oversittet hos TUE.

Uberettiget avslag fra Totalentreprenøren på et berettiget krav fra TUE kan føre til at TUE vurderer pkt. 33.8 Forsering ved uberettiget avslag. Har Totalentreprenøren fått avslag på eget krav overfor TUE, finnes ikke tilsvarende forseringsregel i pkt. 33.8, og han må dokumentere avslaget og planlegge videre utførelse innen gjeldende frister.

I praksis bør svar knytte seg tydelig til kravets antall dager, angi om fristene i fremdriftsplan oppdateres, og skille mellom delvis og fullt innvilgelse. Delvis innvilgelse bør presiseres slik at det er klart hvilke frister som faktisk forlenges, for å unngå tvist om hva som ble akseptert.