Pkt. 33.6.1 er andre trinn i varslingen etter
pkt. 33.4 Varsel om fristforlengelse.
Når parten kan beregne omfanget, skal hun angi og begrunne antall dager uten
ugrunnet opphold. Kommer spesifiseringen for sent, begrenses kravet til den
fristforlengelsen motparten måtte forstå at parten hadde krav på, ikke full
preklusjon som ved manglende varsel i pkt. 33.4.
Bestemmelsen har ett ledd og sier at parten, når det foreligger grunnlag for å
beregne omfanget, skal angi og begrunne det antall dager hun krever som
fristforlengelse, uten ugrunnet opphold. Plikten inntrer etter at nøytralt varsel
er gitt etter pkt. 33.4, og parten bør da umiddelbart starte arbeidet med å
innhente det underlaget som trengs for beregning, for eksempel fra
kontraktsmedhjelpere, fremdriftsplan eller motparten. Så snart grunnlaget for å
fastsette dager foreligger, skal kravet sendes.
Kravet i pkt. 33.6 er mer omfattende enn varselet i pkt. 33.4. Parten må oppgi
antall dager og gi en begrunnelse som gjør at motparten faktisk kan vurdere
kravet. Begrunnelsen trenger ikke være omfattende, men den må knytte hindringen
til fremdriftsvirkningen etter
pkt. 33.5 Beregning av fristforlengelse.
Ved en enkel endring kan henvisning til endringen og hovedeffekten på
fremdriften være nok. Ved større eller sammensatte hindringer bør parten redegjøre
tydeligere for hvordan arbeidene er forskjøvet.
Har parten varslet flere forhold, skal dagene samordnes slik at det bare kreves
kompensasjon for den reelle forsinkelsen, ikke dobbeltelling når hindringene
overlapper. Krav som senere faller bort, for eksempel fordi motparten bestrider
grunnlaget, skal ikke samordnes inn i den endelige utmålingen før det er avklart
hvilke varsler som faktisk er akseptert.
Gjør parten ikke dette i tide, har hun bare krav på slik fristforlengelse som den
andre parten måtte forstå at hun hadde krav på. Dette er en mildere konsekvens enn
tap av hele kravet etter pkt. 33.4. I praksis ligger resultatet ofte nær det
parten kan sannsynliggjøre var riktig, men bevistvil ved utmålingen kan gå ut
over den som var for sen med spesifiseringen. Vurderingen gjelder hva motparten
måtte forstå ut fra det som var varslet, ikke nødvendigvis den objektivt
«riktige» fristforlengelsen i ettertid.
Når kravet er angitt og begrunnet, utløses
pkt. 33.7 Partens svarplikt hos motparten.
For Totalentreprenøren er rask avklaring særlig viktig fordi han etter
pkt. 33.8 Forsering ved uberettiget avslag
kan måtte velge mellom å vente på ny frist eller forsere ved uberettiget avslag.
Dersom TUE ikke har spesifisert sitt krav, kan Totalentreprenøren etter
pkt. 33.6.2 Totalentreprenørens forespørsel
be om at TUE gjør det. Svarer TUE i henhold til pkt. 33.6.2 bokstav a, kan
Totalentreprenøren ikke senere påberope at fristen i pkt. 33.6.1 er oversittet.
Svarer TUE at grunnlag for beregning ikke foreligger etter bokstav b, gjelder
pkt. 33.6.1 videre til forholdene er tilstrekkelig avklart.
Om bestemmelsen
Pkt. 33.6.1 er andre trinn i varslingen etter
pkt. 33.4 Varsel om fristforlengelse. Når parten kan beregne omfanget, skal hun angi og begrunne antall dager uten ugrunnet opphold. Kommer spesifiseringen for sent, begrenses kravet til den fristforlengelsen motparten måtte forstå at parten hadde krav på, ikke full preklusjon som ved manglende varsel i pkt. 33.4.Bestemmelsen har ett ledd og sier at parten, når det foreligger grunnlag for å beregne omfanget, skal angi og begrunne det antall dager hun krever som fristforlengelse, uten ugrunnet opphold. Plikten inntrer etter at nøytralt varsel er gitt etter pkt. 33.4, og parten bør da umiddelbart starte arbeidet med å innhente det underlaget som trengs for beregning, for eksempel fra kontraktsmedhjelpere, fremdriftsplan eller motparten. Så snart grunnlaget for å fastsette dager foreligger, skal kravet sendes.
Kravet i pkt. 33.6 er mer omfattende enn varselet i pkt. 33.4. Parten må oppgi antall dager og gi en begrunnelse som gjør at motparten faktisk kan vurdere kravet. Begrunnelsen trenger ikke være omfattende, men den må knytte hindringen til fremdriftsvirkningen etter
pkt. 33.5 Beregning av fristforlengelse. Ved en enkel endring kan henvisning til endringen og hovedeffekten på fremdriften være nok. Ved større eller sammensatte hindringer bør parten redegjøre tydeligere for hvordan arbeidene er forskjøvet.Har parten varslet flere forhold, skal dagene samordnes slik at det bare kreves kompensasjon for den reelle forsinkelsen, ikke dobbeltelling når hindringene overlapper. Krav som senere faller bort, for eksempel fordi motparten bestrider grunnlaget, skal ikke samordnes inn i den endelige utmålingen før det er avklart hvilke varsler som faktisk er akseptert.
Gjør parten ikke dette i tide, har hun bare krav på slik fristforlengelse som den andre parten måtte forstå at hun hadde krav på. Dette er en mildere konsekvens enn tap av hele kravet etter pkt. 33.4. I praksis ligger resultatet ofte nær det parten kan sannsynliggjøre var riktig, men bevistvil ved utmålingen kan gå ut over den som var for sen med spesifiseringen. Vurderingen gjelder hva motparten måtte forstå ut fra det som var varslet, ikke nødvendigvis den objektivt «riktige» fristforlengelsen i ettertid.
Når kravet er angitt og begrunnet, utløses
pkt. 33.7 Partens svarplikthos motparten. For Totalentreprenøren er rask avklaring særlig viktig fordi han etterpkt. 33.8 Forsering ved uberettiget avslagkan måtte velge mellom å vente på ny frist eller forsere ved uberettiget avslag.Dersom TUE ikke har spesifisert sitt krav, kan Totalentreprenøren etter
pkt. 33.6.2 Totalentreprenørens forespørselbe om at TUE gjør det. Svarer TUE i henhold til pkt. 33.6.2 bokstav a, kan Totalentreprenøren ikke senere påberope at fristen i pkt. 33.6.1 er oversittet. Svarer TUE at grunnlag for beregning ikke foreligger etter bokstav b, gjelder pkt. 33.6.1 videre til forholdene er tilstrekkelig avklart.