33.8 Forsering ved uberettiget avslag

Om bestemmelsen

Pkt. 33.8 regulerer såkalt defensiv forsering. Regelen gjelder når Totalentreprenøren har avslått et krav om fristforlengelse som TUE faktisk hadde rett til etter pkt. 33.1 TUEs krav på fristforlengelse som følge av totalentreprenørens forhold.

Da kan TUE velge å behandle avslaget som om Totalentreprenøren har pålagt forsering gjennom en endringsordre, i stedet for å fortsette i et tempo som etterlater forsinkelse og dagmulktrisiko hos TUE. Forseringen er altså et alternativ til å legge om fremdriften etter pkt. 33.5 TUEs plikt til å legge om fremdriften når fristforlengelse er innvilget.

Bestemmelsen er ikke det samme som pålagt forsering etter pkt. 31.2 Pålegg om tidsmessig omlegging, herunder forsering. Der er utgangspunktet at Totalentreprenøren bestiller og betaler for tiltaket. Ved defensiv forsering er det TUE som tar initiativet fordi Totalentreprenøren har sagt nei til mer tid/fristforlengelse, og regelen skal balansere partenes interesser. TUE skal kunne beskytte seg mot forsinkelse, mens Totalentreprenøren ikke skal pådra seg en forsering som antas å bli vesentlig dyrere enn den dagmulkten TUE ellers kunne bli ilagt, tillagt 30 prosent.

I praksis oppstår bestemmelsen ofte i situasjoner der partene er uenige om fristforlengelse, men der TUE likevel må handle raskt for å unngå kontraktsbrudd på sin side. Da er dokumentasjon av både kravet om fristforlengelse, avslaget og et forhåndsanslag over forseringsvederlaget avgjørende.

Første ledd

Første ledd sier at TUE kan anse et helt eller delvis avslag på et berettiget krav om fristforlengelse som et pålegg om forsering gitt ved endringsordre. Delvis avslag betyr at TUE kan forsere inn den delen av forsinkelsen som ikke er innrømmet, mens den innrømmede delen håndteres som vanlig fristforlengelse.

Valgretten er ikke ubegrenset. TUE har ikke rett til defensiv forsering dersom vederlaget for forseringen må antas å ville overstige den dagmulkten som ville ha påløpt dersom avslaget hadde vært berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 prosent. Sammenligningen skal bygge på Totalentreprenørens dagmulkt overfor TUE etter pkt. 40.2 Dagmulktens størrelse, for den perioden forseringen skal ta inn.

Vurderingen skal gjøres før forseringen settes i gang, og ordlyden «må antas» innebærer at det er tilstrekkelig med et forsvarlig estimat. Det kreves ikke en nøyaktig prognose for hva som til slutt faktisk blir fakturert. Hvis TUE har lagt et forsvarlig anslag til grunn, kan kravet likevel falle innenfor regelen selv om de endelige kostnadene blir høyere, forutsatt at grunnvilkårene ellers er oppfylt.

«Vederlaget for forseringen» skal forstås som det samlede tilleggsvederlaget TUE forventer å kreve som følge av forseringen, ikke bare direkte kostnader til ekstra mannskap og utstyr. I HR-2023-534-A (Slemdal skole) kom Høyesterett til at også merkostnader ved ineffektiv drift, ofte kalt plunder og heft, skal medregnes når de er en følge av forseringen. Dette gjelder selv om slike kostnader senere også kan kreves justert etter pkt. 34.1.3 Særskilt varsel om økte utgifter til rigg og drift mv.. Punkt 33.8 regulerer terskelen for å starte forsering, mens kapittel 34 regulerer hvordan vederlaget etterpå beregnes og dokumenteres.

Om grensen overskrides, er rettstilstanden ikke endelig avklart i all sin bredde. Partene bør derfor vurdere konsekvensene eksplisitt i prosjektet når anslaget ligger over grensen, og ikke bare starte forsering uten videre plan.

Annet ledd

Annet ledd sier at Totalentreprenøren skal varsles før forsering etter første ledd iverksettes. Varselet skal angi hva forseringen antas å ville koste, og det skal være skriftlig i tråd med pkt. 5 Varsler og krav.

Formålet er at Totalentreprenøren skal få mulighet til å ombestemme seg og innvilge fristforlengelse i stedet for forsering, og at han får et grunnlag for kostnadskontroll før merkostnadene løper. Totalentreprenøren trenger ikke akseptere forseringen for at TUE kan starte, så lenge varselet er sendt og vilkårene i første ledd er oppfylt.

Anslaget i varselet bør være gjennomarbeidet nok til at Totalentreprenøren kan vurdere 30-prosentgrensen. Det bør skille mellom direkte forseringstiltak og forventet produktivitetstap som følge av forseringen, slik at begge deler kan vurderes samlet etter første ledd. Samtidig bør TUE være tydelig på hva som gjelder ineffektiv drift som allerede har oppstått før forseringen, og hva som forventes som følge av selve forseringstiltakene.

Brudd på varslingsplikten medfører ikke automatisk at retten til defensiv forsering faller bort. Konsekvensen ligger i stedet ofte i bevisvurderingen av hvilke kostnader som faktisk kan kreves dekket. TUE bør derfor sende varsel i tide og oppdatere Totalentreprenøren hvis anslaget endres vesentlig underveis.

Når forsering behandles som endring, må TUE også følge varslingsreglene for endringer etter pkt. 32.2 TUEs varslingsplikt der disse kommer til anvendelse.