33.4 Varsel om fristforlengelse

Om bestemmelsen

Pkt. 33.4 regulerer partenes plikt til å varsle den andre parten uten ugrunnet opphold når de vil kreve fristforlengelse etter pkt. 33.1 TUEs krav på fristforlengelse som følge av totalentreprenørens forhold, pkt. 33.2 Totalentreprenørens krav på fristforlengelse som følge av TUEs forhold eller pkt. 33.3 Partenes krav på fristforlengelse på grunn av force majeure. Varslet kan gis før antall dager er klart, jf. pkt. 33.6 Partenes spesifisering av krav på fristforlengelse. Manglende varsel i tide kan føre til at kravet tapes helt.

Beslutningsdiagram for varsel om fristforlengelse i pkt. 33.4

Diagrammet viser når varslingsplikten inntrer og konsekvensen av for sent eller manglende varsel.

Åpne i full størrelse

Første ledd

Første ledd fastslår at den parten som vil kreve fristforlengelse på grunn av forhold under pkt. 33.1, 33.2 eller 33.3, skal varsle den andre parten uten ugrunnet opphold. Varslet skal gis selv om parten ennå ikke kan fremsette et fullt utregnet krav med antall dager, jf. pkt. 33.6.1 Partens fremsettelse av krav.

Uttrykket «vil kreve» knytter varslingsplikten til at parten faktisk har tatt stilling til at hun vil gjøre kravet gjeldende, ikke bare at det er mulig at hindringen kan bli kostbar eller tidkrevende. I praksis innebærer det at varsel normalt først skal sendes når det er klart at det aktuelle forholdet hindrer fremdriften og at den andre parten bærer risikoen etter den relevante bestemmelsen i pkt. 33.1–33.3. Det er ikke nok at det er overveiende sannsynlig at det kan bli behov for mer tid.

Nøytralt varsel betyr ikke vag melding. Mottakeren må gjøres kjent med hvilket konkret forhold som påberopes, for eksempel en bestemt endring, manglende leveranse eller force majeure-hendelse, slik at også den andre parten kan iverksette tiltak og sikre dokumentasjon. For Totalentreprenøren vil det typisk være å peke på hvilket TUE-forhold som rammer medvirkningsfrister, for TUE på hvilket forhold på Totalentreprenørens side som hindrer utførelsen.

«Uten ugrunnet opphold» måles fra det tidspunktet parten har den kunnskapen som utløser plikten. Parten kan ha en kort, saklig begrunnet periode til å avklare ansvar og omfang internt, særlig i komplekse endringssituasjoner, men utsettelse uten god grunn er risikabelt. Når kunnskapen først foreligger, bør varsel sendes skriftlig og arkiveres, for eksempel som e-post, brev eller tydelig punkt i møtereferat med bekreftelse.

Annet ledd

Annet ledd sier at krav på fristforlengelse tapes dersom det ikke varsles innen utløpet av fristen i første ledd. Konsekvensen er preklusjon, ikke bare redusert erstatning eller en skjønnsmessig reduksjon av kravet. Parten må da fortsette etter gjeldende frister og kan pådra seg dagmulkt eller annet mislighold på egen side, selv om hindringen i seg selv var reell.

Dette skiller pkt. 33.4 fra sen fristoversittelse ved spesifisering etter pkt. 33.6. Kommer det nøytrale varselet i tide, men antall dager angis for sent, har parten som utgangspunkt fortsatt krav på den fristforlengelsen den andre parten måtte forstå at hun hadde krav på etter pkt. 33.6.1. TUE kan dessuten etter pkt. 33.6.2 be Totalentreprenøren om å spesifisere kravet, med egne preklusive følger dersom han ikke svarer.

Unntak fra tap av krav ved for sent varsel er snevre. De kan oppstå dersom partene gjennom konkludent atferd underveis har etablert en annen praksis for varsling, eller i særlige tilfeller der det ville stride mot redelighet og god tro å påberope preklusjon. Slike unntak krever sterkt bevis og bør ikke bygges prosjektstyringen på. Den trygge fremgangsmåten er å varsle tidlig, holde varselet konkret og følge opp med spesifisering så snart grunnlaget for beregning foreligger.