33.3 Partenes krav på fristforlengelse på grunn av force majeure

Om bestemmelsen

Pkt. 33.3 gir TUE og Totalentreprenøren rett til fristforlengelse når fremdriften hindres av force majeure, det vil si forhold utenfor partenes kontroll. Regelen står ved siden av pkt. 33.1 TUEs krav på fristforlengelse som følge av totalentreprenørens forhold og pkt. 33.2 Totalentreprenørens krav på fristforlengelse som følge av TUEs forhold, men gir ikke rett til vederlagsjustering etter pkt. 34 Vederlagsjustering. Krav må varsles etter pkt. 33.4 Varsel om fristforlengelse.

Første ledd

Første ledd fastslår hovedregelen. Partene har krav på fristforlengelse dersom fremdriften av deres kontraktsforpliktelser faktisk hindres av forhold utenfor deres kontroll. Det er ikke nok at arbeidet blir vanskeligere eller dyrere, hindringen må påvirke tiden parten trenger for å oppfylle sine plikter.

Ordlyden peker på eksempler som ekstraordinære værforhold, offentlige påbud og forbud, streik, lockout og overenskomstbestemmelser. Listen er ikke uttømmende, men forholdene må normalt være ekstraordinære og utenfor partenes innflytelse. Vanlig vinterkulde eller forventet nedbør gir som regel ikke grunnlag, fordi slike forhold burde vært tatt med i planleggingen. Det samme gjelder et stramt arbeidsmarked eller ordinære leveringsproblemer som skyldes hvordan parten har organisert innkjøp og beredskap.

I andre setning i første ledd følger at parten også kan få fristforlengelse når hindringen kommer via en kontraktsmedhjelper, forutsatt at medhjelperen rammes av samme type forhold utenfor kontroll. For TUE er dette særlig aktuelt for kontraktsmedhjelpere etter pkt. 10.1 Valg av kontraktsmedhjelpere. Parten må likevel kunne vise at medhjelperen ble valgt og fulgt opp på en forsvarlig måte, og at force majeure-hendelsen ikke skyldes partens egne valg eller organisering.

Den som krever fristforlengelse, må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt. Det holder med alminnelig sannsynlighetsovervekt. I praksis bør parten dokumentere hendelsen, når den ble kjent, hvilke arbeider som ble stanset eller forsinket, og hvilke tiltak som ble vurdert for å begrense skadevirkningen, jf. også pkt. 33.5 Beregning av fristforlengelse.

Annet ledd

Annet ledd begrenser retten. En part har ikke krav på fristforlengelse for hindring som parten selv eller vedkommendes kontraktsmedhjelpere burde ha tatt i betraktning ved inngåelsen av sine respektive kontrakter. Det avgjørende er ikke bare hvor sannsynlig hendelsen var, men om parten hadde grunn til å planlegge for den eller ta forbehold i avtalen.

Heller ikke får parten fristforlengelse dersom hindringen med rimelighet kunne ventes unngått eller overvunnet. Vurderingen er konkret og forholdsmessig. Enkel omlegging av driften eller tiltak med små merkostnader kan være rimelig å kreve, særlig når parten uansett ikke får dekket ekstra utgifter etter pkt. 33.3. Ved omfattende eller kostbare tiltak, for eksempel massiv forsering for å kompensere ekstremvær, er terskelen høyere. Vilkårene i første og annet ledd må være oppfylt samlet.

Tredje ledd

Tredje ledd regulerer kjedeeffekter. En part har krav på fristforlengelse dersom fremdriften hindres fordi den andre parten har krav på fristforlengelse etter pkt. 33.3. Poenget er at den som venter på motpartens ytelser, ikke skal stå med kontraktsbruddsrisiko når forsinkelsen skyldes force majeure på motpartens side.

Regelen gjelder når hindringen på den ene siden direkte rammer den andre partens mulighet til å utføre eller medvirke. Den erstatter ikke pkt. 33.1 eller pkt. 33.2 når forsinkelsen i stedet skyldes forhold den andre parten har risikoen for etter disse bestemmelsene.

Fjerde ledd

Fjerde ledd presiserer den økonomiske balansen. Partene har ikke krav på justering av vederlaget som følge av fristforlengelse etter pkt. 33.3. De bærer sine egne merkostnader ved lengre byggetid, mens motparten ikke kan kreve dagmulkt for forsinkelse som skyldes force majeure, forutsatt at vilkårene er oppfylt og kravet er varslet.

Det er derfor viktig i tvister å avklare om forsinkelsen hjemles i pkt. 33.1 eller 33.2, der vederlagsjustering kan være aktuelt etter kapittel 34, eller i pkt. 33.3, der parten i utgangspunktet bare får mer tid. Feil klassifisering kan føre til at man krever eller avslår feil type kompensasjon.