34.1.3 Særskilt varsel om økte utgifter til rigg og drift mv.
Om bestemmelsen
NS 8417 punkt 34.1.3 dekker merkostnader som ikke nødvendigvis følger av selve
avregningen av endringsarbeidet, men av hvordan endringen eller
totalentreprenørens forhold påvirker rigg, drift og produksjonen ellers. TUE må
varsle særskilt, ellers kan han tape kravet.
Dette fanger opp kostnader som ofte ligger i generelle rigg- og driftsposter, og
som ikke automatisk følger med når selve endringsarbeidet prises med
enhetspriser eller regningsarbeid. Typiske eksempler er lengre byggetid som gir
høyere tidsavhengige driftskostnader, mer omfattende etablering på grunn av
endret fremdrift, eller økte kapitalkostnader når prosjektet strekker seg.
«Nødvendig følge» betyr at økningen må stå i direkte og rimelig sammenheng med
endringen eller det forholdet totalentreprenøren har risikoen for. TUE kan ikke
bruke bestemmelsen til å få dekket generell ineffektivitet eller kostnader som
ligger i hans egen planlegging.
Partene kan avtale egne regler for slik vederlagsjustering. Har kontrakten for
eksempel en skjematisk justering av rigg og drift ved endringer, gjelder den
avtalen. Da kan behovet for særskilt varsel etter tredje ledd bli annerledes,
avhengig av hva som faktisk er avtalt.
Særskilt varsel etter pkt. 34.1.3 er viktig særlig når riggkostnadene er priset
som rundsumposter uten enhetspriser. Da finnes det ofte ikke en enkel
avregningsmekanisme som fanger opp økningen automatisk.
Annet ledd
Annet ledd gir TUE rett til særskilt justering når han får økte utgifter på grunn
av nedsatt produktivitet eller forstyrrelser på annet arbeid, som følge av
forhold etter pkt. 34.1.1 eller pkt. 34.1.2. I praksis omtales dette ofte som
plunder og heft.
Her er det ikke selve endringsarbeidet som prises, men de avledede konsekvensene
for resten av produksjonen. Endringen kan for eksempel være priset med en
enhetspris, men likevel medføre at TUE må vente, stokke om arbeidsrekkefølgen,
arbeide med flere folk på mindre plass, eller gå over til skift. Da kan
timeforbruket per utført enhet bli høyere enn forutsatt.
TUE må kunne vise sammenhengen mellom forholdet totalentreprenøren har risikoen
for, den konkrete forstyrrelsen eller produktivitetsnedgangen, og merkostnaden.
Noe forstyrrelse må partene normalt regne med i et byggeprosjekt, og TUE kan
ikke kreve alt dekket bare fordi produksjonen ikke gikk helt etter plan. Grensen
ligger der forhold på totalentreprenørens side gjorde arbeidet merkbart dyrere
eller vanskeligere enn det som lå i forutsetningene.
Beregningen av kravet etter annet ledd skjer videre etter
pkt. 34.2.2 Alminnelige regler for vederlagsjustering,
normalt gjennom pkt. 34.3 eller pkt. 34.4. TUE skal da også holde
totalentreprenøren løpende orientert og begrense merkostnadene der det er
rimelig, jf. pkt. 34.2.2 annet og tredje ledd.
Tredje ledd
Tredje ledd stiller et eget varselkrav. Vil TUE kreve justering etter første
eller annet ledd, må han varsle totalentreprenøren særskilt uten ugrunnet
opphold etter at han blir eller burde ha blitt klar over at slike utgifter vil
påløpe.
Dette er et tilleggskrav til andre varsler i kapittel 34. At TUE har varslet
endring etter pkt. 32, eller merkostnad etter pkt. 34.1.2, er ikke nok i seg
selv. Han må også varsle at han vil kreve særskilt justering for rigg og drift
eller for plunder og heft når det blir aktuelt.
Fristen starter når TUE faktisk er, eller med rimelighet burde være, klar over at
utgiftene vil komme. Det kreves ikke full kjennskap til beløpet, men det må være
klart nok til at han kan varsle. I praksis betyr dette ofte dager, ikke uker.
Gir TUE ikke slikt særskilt varsel, taper han retten til å påberope seg påløpte
utgifter som grunnlag for vederlagsjustering etter første eller annet ledd.
Reaksjonen er streng, og TUE bør derfor ha egne rutiner for å fange opp og varsle
disse kostnadene tidlig.
Varselet skal være skriftlig etter
pkt. 5 Varsler og krav. Det bør kort angi
hvilken type kostnad som forventes, hvilket forhold kravet knyttes til, og at
TUE varsler etter pkt. 34.1.3. Jo tydeligere varselet er, desto bedre grunnlag
har partene for å avklare kravet underveis i stedet for ved sluttoppgjøret.
Om bestemmelsen
NS 8417 punkt 34.1.3 dekker merkostnader som ikke nødvendigvis følger av selve avregningen av endringsarbeidet, men av hvordan endringen eller totalentreprenørens forhold påvirker rigg, drift og produksjonen ellers. TUE må varsle særskilt, ellers kan han tape kravet.
Første ledd
Første ledd gir TUE rett til særskilt justering av vederlaget når utgiftene til kapitalytelser, rigging, drift og nedrigging øker som en nødvendig følge av forhold etter
pkt. 34.1.1 Endringerellerpkt. 34.1.2 Svikt i totalentreprenørens ytelser mv..Dette fanger opp kostnader som ofte ligger i generelle rigg- og driftsposter, og som ikke automatisk følger med når selve endringsarbeidet prises med enhetspriser eller regningsarbeid. Typiske eksempler er lengre byggetid som gir høyere tidsavhengige driftskostnader, mer omfattende etablering på grunn av endret fremdrift, eller økte kapitalkostnader når prosjektet strekker seg.
«Nødvendig følge» betyr at økningen må stå i direkte og rimelig sammenheng med endringen eller det forholdet totalentreprenøren har risikoen for. TUE kan ikke bruke bestemmelsen til å få dekket generell ineffektivitet eller kostnader som ligger i hans egen planlegging.
Partene kan avtale egne regler for slik vederlagsjustering. Har kontrakten for eksempel en skjematisk justering av rigg og drift ved endringer, gjelder den avtalen. Da kan behovet for særskilt varsel etter tredje ledd bli annerledes, avhengig av hva som faktisk er avtalt.
Særskilt varsel etter pkt. 34.1.3 er viktig særlig når riggkostnadene er priset som rundsumposter uten enhetspriser. Da finnes det ofte ikke en enkel avregningsmekanisme som fanger opp økningen automatisk.
Annet ledd
Annet ledd gir TUE rett til særskilt justering når han får økte utgifter på grunn av nedsatt produktivitet eller forstyrrelser på annet arbeid, som følge av forhold etter pkt. 34.1.1 eller pkt. 34.1.2. I praksis omtales dette ofte som plunder og heft.
Her er det ikke selve endringsarbeidet som prises, men de avledede konsekvensene for resten av produksjonen. Endringen kan for eksempel være priset med en enhetspris, men likevel medføre at TUE må vente, stokke om arbeidsrekkefølgen, arbeide med flere folk på mindre plass, eller gå over til skift. Da kan timeforbruket per utført enhet bli høyere enn forutsatt.
TUE må kunne vise sammenhengen mellom forholdet totalentreprenøren har risikoen for, den konkrete forstyrrelsen eller produktivitetsnedgangen, og merkostnaden. Noe forstyrrelse må partene normalt regne med i et byggeprosjekt, og TUE kan ikke kreve alt dekket bare fordi produksjonen ikke gikk helt etter plan. Grensen ligger der forhold på totalentreprenørens side gjorde arbeidet merkbart dyrere eller vanskeligere enn det som lå i forutsetningene.
Beregningen av kravet etter annet ledd skjer videre etter
pkt. 34.2.2 Alminnelige regler for vederlagsjustering, normalt gjennom pkt. 34.3 eller pkt. 34.4. TUE skal da også holde totalentreprenøren løpende orientert og begrense merkostnadene der det er rimelig, jf. pkt. 34.2.2 annet og tredje ledd.Tredje ledd
Tredje ledd stiller et eget varselkrav. Vil TUE kreve justering etter første eller annet ledd, må han varsle totalentreprenøren særskilt uten ugrunnet opphold etter at han blir eller burde ha blitt klar over at slike utgifter vil påløpe.
Dette er et tilleggskrav til andre varsler i kapittel 34. At TUE har varslet endring etter pkt. 32, eller merkostnad etter pkt. 34.1.2, er ikke nok i seg selv. Han må også varsle at han vil kreve særskilt justering for rigg og drift eller for plunder og heft når det blir aktuelt.
Fristen starter når TUE faktisk er, eller med rimelighet burde være, klar over at utgiftene vil komme. Det kreves ikke full kjennskap til beløpet, men det må være klart nok til at han kan varsle. I praksis betyr dette ofte dager, ikke uker.
Gir TUE ikke slikt særskilt varsel, taper han retten til å påberope seg påløpte utgifter som grunnlag for vederlagsjustering etter første eller annet ledd. Reaksjonen er streng, og TUE bør derfor ha egne rutiner for å fange opp og varsle disse kostnadene tidlig.
Varselet skal være skriftlig etter
pkt. 5 Varsler og krav. Det bør kort angi hvilken type kostnad som forventes, hvilket forhold kravet knyttes til, og at TUE varsler etter pkt. 34.1.3. Jo tydeligere varselet er, desto bedre grunnlag har partene for å avklare kravet underveis i stedet for ved sluttoppgjøret.