34.1.2 Svikt i totalentreprenørens ytelser mv.

Om bestemmelsen

Pkt. 34.1.2 regulerer TUEs rett til vederlagsjustering når merkostnader skyldes forhold på Totalentreprenørens side, typisk forsinkelse eller svikt i ytelser etter pkt. 22 Opplysninger fra Totalentreprenøren, pkt. 23 Tillatelser, adkomst og rådighet over byggeplassen og pkt. 24 Totalentreprenørens leveranser. Ved for sent varsel tapes kravet.

Første ledd

Første ledd gir TUE krav på vederlagsjustering når en kostnadsøkning skyldes forsinkelse eller svikt i Totalentreprenørens ytelser etter pkt. 22, pkt. 23 eller pkt. 24, eller andre forhold Totalentreprenøren har risikoen for.

Bestemmelsen er vid og skal fange opp situasjoner der TUE må gjøre mer arbeid, stå med rigg og drift lenger, omarbeide eller på annen måte ta ekstra kostnader fordi Totalentreprenøren ikke leverer det kontrakten forutsetter av medvirkning, tilgang, underlag eller leveranser. Det kan være sen avklaring, manglende tegninger, forsinkede leveranser fra Totalentreprenøren eller andre hindringer som ligger innenfor risikoområdet Totalentreprenøren bærer etter kontrakten.

Leddet stiller krav til årsakssammenheng. TUE må kunne vise at de konkrete merkostnadene faktisk følger av forholdet på Totalentreprenørens side, ikke av egen svak planlegging, underbemanning eller kalkylerisiko. At Totalentreprenøren har gjort en feil, er ikke nok i seg selv dersom TUE ikke dokumenterer hvilke ekstra kostnader som er en direkte og adekvat følge av feilen.

Pkt. 34.1.2 må skilles fra pkt. 34.1.1 Endringer. Pkt. 34.1.1 gjelder økonomisk oppgjør når det foreligger en endring etter pkt. 31 eller pkt. 32. Pkt. 34.1.2 gjelder merkostnader som følge av at Totalentreprenøren ikke oppfyller sine ytelser eller på annen måte bærer risikoen, uten at det nødvendigvis er tale om en endring. I praksis kan det samme hendelsesforløpet berøre begge bestemmelsene, men grunnlaget og dokumentasjonen må holdes adskilt.

Annet ledd

Annet ledd setter en streng varslingsregel for TUE. Vil TUE kreve vederlagsjustering etter pkt. 34.1.2, skal han varsle Totalentreprenøren uten ugrunnet opphold når han blir eller burde ha blitt klar over forholdet som begrunner kravet. Fristen er knyttet til tidspunktet grunnlaget er kjent, ikke til når kravet er ferdig beregnet i kroner og øre.

Manglende eller for sent varsel medfører at kravet tapes. Dette er en preklusjonsregel, og pkt. 34.1.2 er derfor en av de viktigste prosessbestemmelsene i kapittel 34 for TUE. God praksis er å sende et nøytralt, tidlig varsel som beskriver forholdet og den forventede kostnadseffekten, og deretter følge opp med mer detaljert spesifisering etter pkt. 34.2.1 Avtalt vederlagsjustering eller de øvrige oppgjørsreglene i pkt. 34.2 Generelle regler for vederlagsjustering.

Det samme forholdet kan gi TUE både krav på fristforlengelse og krav på vederlagsjustering. Fristforlengelse følger av pkt. 33.1 TUEs krav på fristforlengelse som følge av totalentreprenørens forhold med varsel etter pkt. 33.4 Varsel om fristforlengelse, mens merkostnadskravet må varsles etter pkt. 34.1.2. Partene kan ikke nøye seg med ett felles varsel uten å vurdere om begge hjemlene er dekket, fordi preklusjon kan slå inn på det ene kravet selv om det andre er varslet.

Skal TUE i tillegg kreve tillegg for avledede virkninger som økte utgifter til rigg og drift, forstyrrelser i annet arbeid eller nedsatt produktivitet, må han også følge pkt. 34.1.3 Særskilt varsel om økte utgifter til rigg og drift mv. der denne bestemmelsen kommer til anvendelse. Varsel etter pkt. 34.1.2 dekker ikke automatisk slike særskilte rigg- og driftskrav.