24.3 Partenes krav på fristforlengelse på grunn av force majeure

NS 8415 pkt. 24.3 har fem ledd. Bestemmelsen regulerer partenes rett til fristforlengelse ved hindringer som ingen av dem har kontroll over, typisk det som omtales som force majeure i kontraktsretten.

Første ledd

Begge parter kan kreve fristforlengelse når fremdriften hindres av forhold utenfor deres kontroll. Standarden gir eksempler: ekstraordinære værforhold, offentlige påbud og forbud, streik, lockout og overenskomstbestemmelser. Listen er ikke uttømmende. Det avgjørende er om forholdet faktisk lå utenfor den aktuelle partens kontrollsfære.

Vanlig vinterarbeid og normale værutfordringer regnes ikke som force majeure. Terskelen for «ekstraordinære» værforhold er høy.

Annet ledd

Annet ledd utvider regelen til å dekke tilfeller der hindringen rammer en kontraktsmedhjelper. Dersom en leverandør eller annen kontraktsmedhjelper etter pkt. 2.7 stoppes av force majeure-lignende hindringer, har parten krav på fristforlengelse forutsatt at kontraktsmedhjelperen selv hindres av forhold utenfor hans kontroll. Parten kan altså ikke uten videre videreføre hindringen oppover i kontraktskjeden med mindre grunnvilkårene er oppfylt for kontraktsmedhjelperen individuelt.

Tredje ledd

Tredje ledd begrenser retten til fristforlengelse. Dersom hindringen eller konsekvensene av den var noe parten eller hans kontraktsmedhjelpere burde ha tatt i betraktning da de inngikk sine respektive kontrakter, eller med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne, faller retten til fristforlengelse bort. Det betyr at påregnelige risikoer ikke gir grunnlag for fristforlengelse.

Fjerde ledd

Fjerde ledd gjelder ringvirkninger. Dersom den ene partens fristforlengelse etter denne bestemmelsen hindrer den andre partens fremdrift, har også sistnevnte krav på fristforlengelse. Slik kan force majeure hos underentreprenøren gi fristforlengelse til hovedentreprenøren for den medvirkning som ble forstyrret.

Femte ledd

Femte ledd slår fast at fristforlengelse etter pkt. 24.3 ikke gir rett til justering av vederlaget. Force majeure-situasjoner løser altså bare tidsforlengelsen. Merkostnader og tap som følge av hindringen bærer partene selv. Dette skiller pkt. 24.3 fra grunnlagene i pkt. 24.1, der vederlagsjustering etter pkt. 25 normalt kan kreves i tillegg.