50.1 Minnelige løsninger

Om bestemmelsen

NS 8417 punkt 50.1 regulerer det første steget i tvisteløsning mellom Totalentreprenøren og TUE. Partene bør søke minnelig løsning, og før tvisten bringes til domstol eller voldgift kan hver part kreve et tvisteløsningsmøte med ledelsen fra begge sider. Har en part bedt om slikt møte, bør ikke tvisten bringes til oppmann eller rettssak etter pkt. 50.3 og 50.4 før møtet er gjennomført.

Første ledd

Første ledd sier at tvister om kontraktsforholdet bør løses i minnelighet. Formuleringen er en ordensregel, ikke en plikt med direkte sanksjoner dersom partene går rett til oppmann eller rettssak. Likevel er minnelig løsning ofte fornuftig fordi prosesskostnader kan bli høye, tvisten binder ressurser og utfallet er usikkert.

I praksis betyr dette at partene bør forsøke forhandling og avklaring på prosjektnivå før de eskalerer. Mange uenigheter om endringer, frister eller vederlag løses ved at representantene går gjennom dokumentasjonen og finner en praktisk løsning. Regelen minner partene om at konflikthåndtering er en del av god kontraktsoppfølging, ikke bare noe som skjer når saken allerede er gått for langt.

Annet ledd

Annet ledd gir hver part rett til å be om et tvisteløsningsmøte så lenge tvisten ikke er brakt inn til domstol eller voldgift. Møtet skal ha representanter fra Totalentreprenørens og TUEs ledelse. Det er viktig at dette ikke er de vanlige prosjektrepresentantene etter pkt. 9 Partenes representanter, men personer høyere i organisasjonen, for eksempel daglig leder eller divisjonsdirektør.

Bakgrunnen er at ledelsen ofte har et mer overordnet og distansert blikk på tvisten. De kan vurdere forretningsmessige hensyn ut over det enkelte kravet, for eksempel videre samarbeid, omdømme og totaløkonomi i prosjektet. Det kan gjøre det lettere å finne kompromiss enn når de som har fulgt tvisten tett i det daglige skal avgjøre alt alene.

En part utøver retten ved å be om møte skriftlig og angi hva tvisten gjelder. Den andre parten bør svare og bidra til at møtet avholdes innen rimelig tid. Det er ikke fastsatt formkrav eller frist for innkalling i selve pkt. 50.1, så partene må avtale praktiske detaljer selv. Møtet bør dokumenteres kort, særlig hvis det tas forhandlingsforsøk eller midlertidige avtaler.

Tvisteløsningsmøtet er et supplement til, ikke en erstatning for, andre mekanismer i pkt. 50 Tvister. Dersom partene ønsker løpende bistand i prosjektet, kan de i tillegg avtale pkt. 50.2 Prosjektintegrert megling, men det krever særskilt avtale og følger ikke automatisk av at NS 8417 er valgt.

Tredje ledd

Tredje ledd fastslår at dersom en part har bedt om tvisteløsningsmøte, bør den aktuelle tvisten ikke bringes inn for oppmann, domstol eller voldgift etter pkt. 50.3 Midlertidig tvisteløsning og pkt. 50.4 Tvisteløsning før møtet er gjennomført. Også her brukes «bør», så regelen er en anbefaling om god prosess, ikke et absolutt forbud mot å gå videre.

Poengenet er at det normalt er meningsløst å starte oppmannsbehandling eller søksmål samtidig som partene nettopp har bedt om et møte for å finne en minnelig løsning. Den som ber om møte, bør derfor avvente med å begjære pkt. 50.3.1 Oppmannsavgjørelse eller rette sak til den andre parten har fått mulighet til å delta. Møtet bør ikke brukes som ren forsinkelsestaktikk, for da vil tilliten mellom partene raskt bryte sammen.

Det er avgjørende å skille mellom anbefalingen i pkt. 50.1 og de preklusive fristene andre steder i standarden. Pkt. 50.1 stopper ikke frister som går parallelt. TUE kan for eksempel tape krav dersom han ikke i tide går til oppmann eller rettergang etter pkt. 35.2 TUEs søksmål, selv om det er bedt om tvisteløsningsmøte. Partene må derfor holde oversikt over alle frister samtidig som de forbereder og gjennomfører møtet.