3 Kontraktsdokumenter og tolkningsregler

NS 8408 pkt. 3 regulerer både hvilke dokumenter som utgjør kontrakten mellom oppdragsgiveren og totalentreprenøren, og hvordan du skal løse motstrid når dokumentene peker i ulik retning. Bestemmelsen er derfor et tidlig og sentralt utgangspunkt for risikofordeling, pris, frister og det som senere kan bli omtvistet i prosjektet.

Hva som inngår i kontrakten

Standarden bygger på en fast dokumentstruktur. Kontrakten består av et eventuelt eget avtaledokument, selve NS 8408, og deretter vedlegg A til F. Vedlegg A er arbeidsbeskrivelsen, B er vederlaget, C er kontraktsfristene, D er administrasjonsbestemmelsene, E er oppdragsgiverens dokumenter og F er totalentreprenørens dokumenter.

Poenget med denne inndelingen er at partene skal vite hvor ulike typer forutsetninger hører hjemme. Krav og grunnlag fra oppdragsgiveren skal som hovedregel inn i vedlegg E, mens totalentreprenørens tilbud, forutsetninger og egne tekniske valg skal inn i vedlegg F. Vederlag, frister og prosjektadministrasjon skal ligge i de vedleggene som er ment for nettopp dette. I praksis betyr det at du ikke kan behandle kontrakten som en løs samling av filer uten å tenke på hvilket vedlegg som faktisk styrer hvilket tema.

Tolkning og prioritet ved motstrid

Dokumentene skal leses samlet og forstås som utfyllende. Først når det foreligger reell motstrid mellom bestemmelser, skal du bruke prioritetsrekkefølgen i pkt. 3. Det som står høyest i listen, går foran det som står lavere. Avtaledokumentet kommer først, deretter NS 8408, og så vedlegg A til F i den rekkefølgen standarden angir.

Dette er et tydelig avvik fra andre NS-standarder. I NS 8408 kan du normalt ikke løse tvist ved å hevde at et nyere notat eller en senere avklaring automatisk overstyrer et eldre dokument. Rekkefølgen er fast, og partene kan ikke avtale en annen prioritetsrekkefølge. I så fall må nyere dokumenter innarbeides høyere opp i prioritetsrekkefølgen.

Partene kan likevel avtale ytterligere vedlegg i avtaledokumentet. Slike vedlegg kan ikke gis høyere prioritet enn vedlegg D (hvis man er helt tro til standarden; partene er profesjonelle parter og kan naturligvis som et utgangspunkt inngå de avtaler de selv mener er hensiktsmessig). Du bør derfor være bevisst på hvor eventuelle tilleggsvedlegg plasseres, og hvilken rettslig vekt de faktisk får i forhold til arbeidsbeskrivelse, vederlag, frister og administrasjon.

Hva en henvisning til vedlegg betyr

Når standarden viser til kontraktens vedlegg, er det innholdet i det aktuelle vedlegget som gjelder, med eventuelle justeringer etter bestemmelsene i del VII. Det knytter dokumentstrukturen tett til endringsreglene. Når prosjektet endres gjennom endringsordre, kan altså vedleggene få nytt innhold underveis, uten at grunnstrukturen i pkt. 3 endres.

I praksis betyr det at du bør følge med på både det som stod i vedleggene ved kontraktsinngåelsen, og det som er endret etter pkt. 29 og de øvrige bestemmelsene om endringer. Spørsmål om hva som faktisk er avtalt, kan derfor ikke alltid besvares bare ved å se på det opprinnelige tilbudet.

Praktisk betydning i tilbudsfasen og under gjennomføringen

Pkt. 3 har stor betydning allerede før kontrakten signeres. Hvis viktige forutsetninger i totalentreprenørens tilbud ikke arbeides inn i riktig vedlegg, risikerer du at de får lavere prioritet enn du kanskje la til grunn da pris og metode ble kalkulert. Det samme gjelder oppdragsgiverens krav og grunnlagsdokumenter, som må ligge der de faktisk får virkning i forhold til totalentreprenørens løsning.

For grunnforhold og andre forhold i og ved grunnen er koblingen særlig viktig. Oppdragsgiverens beskrivelser og undersøkelser skal normalt inn i vedlegg E, mens referansegrunnlaget og risikofordelingen for grunnen reguleres særskilt i pkt. 18. Du bør derfor lese pkt. 3 sammen med disse bestemmelsene når du vurderer hva som faktisk er avtalt om prosjektets utgangspunkt.