Det rettslige utgangspunktet er at Norge er en suverent stat med folkestyre. Ifølge
Grunnloven er landet et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike,1 og
folket utøver den lovgivende makten ved Stortinget.2 Stortingsrepresentantene
velges ved frie og hemmelige valg, og det er det flertallet blant de folkevalgte
som til syvende og sist bestemmer hvilke lover Norge skal ha.
Som utgangspunkt betyr dette at politikerne kan legge de politiske og juridiske
rammene de selv finner riktige for offentlig virksomhet – også når stat,
fylkeskommuner og kommuner skal kjøpe varer, tjenester og bygge- og
anleggsarbeider. Det offentlige har dermed hatt, og har fortsatt, et visst
nasjonalt handlingsrom når innkjøpsreglene skal utformes. Historisk har dette
handlingsrommet blitt brukt til ulike formål, blant annet for å ivareta hensyn
til næringspolitikk, distriktspolitikk og integritet i offentlig forvaltning.3
Lenge før dagens anskaffelseslov fantes slike regler i kongelige resolusjoner og
administrative forskrifter, særlig for statens egne innkjøp.4
Denne suverenitetsfortellingen er likevel bare halve historien. Norge er ikke
lenger et isolert lovgivningsrom på alle områder av samfunnslivet. I 1990-årene
ble dette særlig tydelig på feltet for offentlige anskaffelser, der Norges
tilknytning til Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) satte grenser
for hvor fritt lovgiver kunne gå.
Et sentralt vendepunkt kom da EØS-avtalen ble undertegnet 2. mai 1992 og trådte
i kraft 1. januar 1994.5 Avtalen ble gitt lovstatus i Norge gjennom
EØS-loven.6 EØS-avtalen bygger på
prinsippet om et indre marked med fri bevegelse av varer, personer, tjenester og
kapital mellom avtalepartene.7 For offentlige anskaffelser innebærer dette at
Norge forpliktet seg til å innlemme et omfattende EU-regelverk om offentlige
innkjøp i norsk rett – sammenstilt i vedlegg XVI til
EØS-avtalen.8
Det er denne internasjonale forpliktelsen som har preget utviklingen av
regelverket om offentlige anskaffelser i Norge siden begynnelsen av 1990-årene.
Footnotes
Grunnloven § 1:
«Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets
regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» ↩
Grunnloven § 49:
«Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene
velges gjennom frie og hemmelige valg.» ↩
Se blant annet Arntzen, «Den ideologiske vendingen i anskaffelsesretten på
1990-tallet», Anbud365 8. februar
2024. ↩
EØS-avtalen vedlegg XVI «Offentlige
innkjøp»
samler EØS-rettslige regler om offentlige anskaffelser, herunder
anskaffelsesdirektivene som Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett. ↩
Det rettslige utgangspunktet er at Norge er en suverent stat med folkestyre. Ifølge Grunnloven er landet et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike,1 og folket utøver den lovgivende makten ved Stortinget.2 Stortingsrepresentantene velges ved frie og hemmelige valg, og det er det flertallet blant de folkevalgte som til syvende og sist bestemmer hvilke lover Norge skal ha.
Som utgangspunkt betyr dette at politikerne kan legge de politiske og juridiske rammene de selv finner riktige for offentlig virksomhet – også når stat, fylkeskommuner og kommuner skal kjøpe varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Det offentlige har dermed hatt, og har fortsatt, et visst nasjonalt handlingsrom når innkjøpsreglene skal utformes. Historisk har dette handlingsrommet blitt brukt til ulike formål, blant annet for å ivareta hensyn til næringspolitikk, distriktspolitikk og integritet i offentlig forvaltning.3 Lenge før dagens anskaffelseslov fantes slike regler i kongelige resolusjoner og administrative forskrifter, særlig for statens egne innkjøp.4
Denne suverenitetsfortellingen er likevel bare halve historien. Norge er ikke lenger et isolert lovgivningsrom på alle områder av samfunnslivet. I 1990-årene ble dette særlig tydelig på feltet for offentlige anskaffelser, der Norges tilknytning til Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) satte grenser for hvor fritt lovgiver kunne gå.
Et sentralt vendepunkt kom da EØS-avtalen ble undertegnet 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994.5 Avtalen ble gitt lovstatus i Norge gjennom EØS-loven.6 EØS-avtalen bygger på prinsippet om et indre marked med fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital mellom avtalepartene.7 For offentlige anskaffelser innebærer dette at Norge forpliktet seg til å innlemme et omfattende EU-regelverk om offentlige innkjøp i norsk rett – sammenstilt i vedlegg XVI til EØS-avtalen.8 Det er denne internasjonale forpliktelsen som har preget utviklingen av regelverket om offentlige anskaffelser i Norge siden begynnelsen av 1990-årene.
Footnotes
Grunnloven § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» ↩
Grunnloven § 49: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.» ↩
Se blant annet Arntzen, «Den ideologiske vendingen i anskaffelsesretten på 1990-tallet», Anbud365 8. februar 2024. ↩
Se blant annet forskrift om oppheving og videreføring av forskrifter med hjemmel i lov 27. november 1992 nr. 116 om offentlige anskaffelser mv., som viser at statens innkjøpsregler blant annet fulgte av kgl.res. 17. mars 1978 inntil de ble erstattet i 1990-årene. ↩
Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, undertegnet 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. ↩
Lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-loven) § 1: «Bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde skal gjelde som norsk lov …» ↩
EØS-avtalen artikkel 1 nr. 2 bokstav a–d: fri varebytte, fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital. ↩
EØS-avtalen vedlegg XVI «Offentlige innkjøp» samler EØS-rettslige regler om offentlige anskaffelser, herunder anskaffelsesdirektivene som Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett. ↩