Første ledd etablerer at Totalentreprenøren skal bære kostnadene ved
mangelsutbedringen. Dette omfatter ikke bare selve reparasjonen, men også
tilkomstutgifter, kostnader til å konstatere mangelen og andre utgifter som er en
direkte og nødvendig følge av utbedringen. Bestemmelsen må forstås praktisk: Når
mangelen er innebygget, kan det være nødvendig å rive for å komme til, og deretter
gjenoppbygge. Disse kostnadene er del av utbedringsansvaret.
Utgifter til konstatering av mangel omfatter særlig ekstraordinære tiltak for å
avdekke om kontraktsgjenstanden faktisk er mangelfull. Samtidig er det viktig å
skille mellom slike tiltak og den ordinære kontrollen Byggherren uansett må
gjennomføre i et profesjonelt prosjekt. Ikke enhver kontrollkostnad kan
automatisk veltes over på Totalentreprenøren; det må være en tilstrekkelig nær og
nødvendig sammenheng med den konkrete mangelen som faktisk avdekkes.
Henvisningen til «direkte og nødvendig følge» setter en tydelig grense mot mer
avledede tapsposter. Nødvendige flyttekostnader, rigg- og adkomstkostnader eller
kostnader til midlertidige løsninger kan omfattes, mens mer indirekte
driftsøkonomiske konsekvenser ofte må vurderes etter andre regler, særlig
pkt. 42.5 Erstatning ved mangel.
Annet ledd
Annet ledd regulerer en særsituasjon: skade på andre deler av
kontraktsgjenstanden som følge av mangelen. Dersom slike skader er dekket av
forsikring som Byggherren har tegnet, er Totalentreprenøren som utgangspunkt ikke
ansvarlig for kostnadene ved utbedring av disse delene etter første ledd. Regelen
skal unngå dobbeltdekning og klargjøre samspillet mellom kontraktsansvar og
forsikringsordninger.
Unntaket er viktig: Hvis mangelen skyldes forsett eller grov uaktsomhet hos
Totalentreprenøren, kommer første ledd likevel til anvendelse. Da slår det
ordinære kostnadsansvaret inn fullt ut. Bestemmelsen markerer dermed at
forsikringshensyn ikke skal gi ansvarslindring ved særlig klanderverdig opptreden.
Første ledd
Første ledd etablerer at Totalentreprenøren skal bære kostnadene ved mangelsutbedringen. Dette omfatter ikke bare selve reparasjonen, men også tilkomstutgifter, kostnader til å konstatere mangelen og andre utgifter som er en direkte og nødvendig følge av utbedringen. Bestemmelsen må forstås praktisk: Når mangelen er innebygget, kan det være nødvendig å rive for å komme til, og deretter gjenoppbygge. Disse kostnadene er del av utbedringsansvaret.
Utgifter til konstatering av mangel omfatter særlig ekstraordinære tiltak for å avdekke om kontraktsgjenstanden faktisk er mangelfull. Samtidig er det viktig å skille mellom slike tiltak og den ordinære kontrollen Byggherren uansett må gjennomføre i et profesjonelt prosjekt. Ikke enhver kontrollkostnad kan automatisk veltes over på Totalentreprenøren; det må være en tilstrekkelig nær og nødvendig sammenheng med den konkrete mangelen som faktisk avdekkes.
Henvisningen til «direkte og nødvendig følge» setter en tydelig grense mot mer avledede tapsposter. Nødvendige flyttekostnader, rigg- og adkomstkostnader eller kostnader til midlertidige løsninger kan omfattes, mens mer indirekte driftsøkonomiske konsekvenser ofte må vurderes etter andre regler, særlig
pkt. 42.5 Erstatning ved mangel.Annet ledd
Annet ledd regulerer en særsituasjon: skade på andre deler av kontraktsgjenstanden som følge av mangelen. Dersom slike skader er dekket av forsikring som Byggherren har tegnet, er Totalentreprenøren som utgangspunkt ikke ansvarlig for kostnadene ved utbedring av disse delene etter første ledd. Regelen skal unngå dobbeltdekning og klargjøre samspillet mellom kontraktsansvar og forsikringsordninger.
Unntaket er viktig: Hvis mangelen skyldes forsett eller grov uaktsomhet hos Totalentreprenøren, kommer første ledd likevel til anvendelse. Da slår det ordinære kostnadsansvaret inn fullt ut. Bestemmelsen markerer dermed at forsikringshensyn ikke skal gi ansvarslindring ved særlig klanderverdig opptreden.