40.2 Dagmulktbelagte frister

Første ledd

Første ledd slår fast at sluttfristen alltid er dagmulktbelagt. Dette er hovedpunktet i bestemmelsen og gir Byggherren et klart vern mot forsinket sluttleveranse, uavhengig av om kontrakten ellers er detaljert eller knapp i reguleringen av milepæler. Når sluttfristen er oversittet, åpner bestemmelsen for dagmulkt etter pkt. 40.1 Dagmulkt ved forsinkelse, forutsatt at Totalentreprenøren ikke har krav på fristforlengelse etter pkt. 33 Fristforlengelse.

Bestemmelsen inneholder samtidig en praktisk viktig ordning for tilfeller hvor kontrakten ikke har en uttrykkelig sluttfrist. Da skal sluttfristen fastsettes ut fra at Totalentreprenøren starter arbeidene så snart det er reelt mulig etter kontraktsinngåelsen, og gjennomfører arbeidene rasjonelt og uten unødvendig opphold. Denne formuleringen gir fleksibilitet, men den åpner også for bevisspørsmål: Hva var tidligste realistiske oppstart, hvilken ressursinnsats var forsvarlig i prosjektet, og hvilke pauser var saklig begrunnet? Vurderingen må derfor knyttes til de faktiske prosjektforholdene, inkludert tillatelser, grensesnitt mot andre aktører, tilgjengelighet på prosjekteringsgrunnlag og fremdriftsopplegg som partene faktisk har lagt til grunn.

I praksis betyr dette at sluttfrist uten dato ikke er en "fri" frist, men en rettslig norm som krever dokumentasjon fra begge sider. Byggherren må kunne sannsynliggjøre at fremdriften ikke har vært rasjonell eller at det har oppstått unødvendig opphold, mens Totalentreprenøren må kunne vise hvordan utførelsen er planlagt og drevet i tråd med et forsvarlig produksjonsopplegg. Fordi denne typen vurdering lett blir konfliktfylt, bør partene avtalemessig søke å konkretisere sluttfrist tidlig, eller i det minste etablere klare premisser for oppstart og kapasitetsnivå. Det reduserer risikoen for etterfølgende tvist om når dagmulkt i det hele tatt begynner å løpe.

Annet ledd

Annet ledd avgrenser hvilke andre frister enn sluttfristen som kan gi dagmulkt: slike frister er bare dagmulktbelagte når dette er uttrykkelig angitt i kontrakten for den enkelte frist. Her ligger et bevisst skille mellom styringsdata i en fremdriftsplan og rettslig bindende dagmulktsfrister. En generell henvisning til prosjektplan er normalt ikke nok dersom det ikke samtidig er tydelig sagt hvilke konkrete datoer eller milepæler som skal utløse dagmulkt.

Dette gir partene betydelig avtalefrihet, men også et krav til presisjon. Byggherren kan ha et legitimt behov for å dagmulktbelegge viktige delfrister, for eksempel der sen ferdigstillelse av en del av prosjektet kan forstyrre innflytting eller påføre kostnader i andre kontrakter. Totalentreprenøren har på sin side behov for forutberegnelighet, slik at han vet hvilke tidsbrudd som bare påvirker intern planstyring og hvilke som får direkte økonomiske konsekvenser.

Bestemmelsen henger derfor tett sammen med pkt. 21.3 Fremdriftsstatus og varsling: planen er et sentralt verktøy for prosjektstyring, men blir ikke automatisk et fullstendig dagmulktsregime. Skal delfrister gi dagmulkt, må dette være tydelig avtalt. I praktisk kontraktsarbeid bør partene derfor identifisere delfrister med høy konsekvens, beskrive dem konkret i kontrakten og samtidig avklare hvordan slike frister påvirkes av godkjent fristforlengelse etter pkt. 33 Fristforlengelse. Da blir både risiko, varsling og økonomiske virkninger mer håndterbare gjennom prosjektet.