33.2 Byggherrens krav på fristforlengelse som følge av totalentreprenørens forhold

Pkt. 33.2 er motstykket/speilet til Pkt. 33.1 Totalentreprenørens krav på fristforlengelse som følge av byggherrens forhold. Mens pkt. 33.1 beskytter Totalentreprenøren når hindringen ligger på Byggherrens side, beskytter pkt. 33.2 Byggherren når hindringen ligger på Totalentreprenørens side. Hovedpoenget er balansert risikofordeling: Den parten som ikke har risikoen for hindringen, skal normalt ikke tape tid som følge av den.

For det første må Byggherrens medvirkning være hindret. Det er ikke nok at samarbeidet blir mer tungvint eller at partene får praktiske ulemper; det må foreligge en reell hindring som påvirker fremdriften i medvirkningsytelsen. For det andre må hindringen skyldes forhold Totalentreprenøren har risikoen for. Her ligger det et tydelig krav om årsakssammenheng: Byggherren må kunne peke på hva som faktisk skjedde, hvorfor dette lå på Totalentreprenørens risikoside, og hvordan det slo ut i tid.

At bestemmelsen bruker uttrykket «hans medvirkning», betyr at det er frister knyttet til Byggherrens egne plikter som kan forskyves. Typisk gjelder dette situasjoner der Byggherren skal gi avklaringer, beslutninger, tilgang eller annen kontraktsmessig medvirkning, men der grunnlaget for å medvirke i tide faller bort fordi Totalentreprenørens forhold har skapt en blokkering. Regelen gir dermed ikke Byggherren en generell rett til å flytte alle frister, men en rett til å få utsatt de fristene som faktisk rammes av den konkrete hindringen.

I praksis blir terskelen ofte diskutert. Dersom Byggherren fortsatt kunne ha medvirket ved rimelig omdisponering uten tidsvirkning, vil grunnlaget for krav være svakere. Dersom Totalentreprenørens forhold derimot gjør planlagt medvirkning uforsvarlig eller umulig innen avtalt tid, står Byggherren sterkere. Vurderingen er konkret og knyttet til prosjektets faktiske fremdrift, ikke bare til abstrakte betraktninger om ansvar.

Pkt. 33.2 må leses sammen med Pkt. 33.4 Varsel om fristforlengelse, som krever varsel uten ugrunnet opphold, og Pkt. 33.5 Beregning av fristforlengelse, som sier at forlengelsen skal svare til den reelle virkningen på fremdriften. Dessuten må kravet spesifiseres etter Pkt. 33.6.1 Partens fremsettelse av krav og håndteres etter svarreglene i Pkt. 33.6.2 Byggherrens forespørsel. Summen av disse reglene er at Byggherren ikke bare må ha materiell rett etter pkt. 33.2, men også følge den avtalte prosessen for varsel, dokumentasjon og oppgjør.

Det er også viktig å skille pkt. 33.2 fra Pkt. 33.3 Partenes krav på fristforlengelse på grunn av force majeure. I pkt. 33.2 ligger årsaken på Totalentreprenørens risikoside, mens pkt. 33.3 gjelder hindringer utenfor partenes kontroll. Dette skillet har praktisk betydning fordi det styrer både argumentasjonen om ansvar og hvilke øvrige rettsvirkninger som kan gjøres gjeldende i samme hendelsesforløp.

For Byggherren er den praktiske lærdommen at krav etter pkt. 33.2 bør bygges opp løpende: dokumenter hendelsen, vis koblingen til Totalentreprenørens risikoområde, forklar virkningen på medvirkningsfristen, og varsle raskt. For Totalentreprenøren er den tilsvarende lærdommen at et krav må møtes konkret, med innsigelser til enten hindring, årsakssammenheng eller tidsvirkning dersom kravet bestrides.