30.1 Vederlagsberegning

Pkt. 30.1 angir hovedrammen for oppgjør når arbeid avregnes etter regning. At arbeid utføres etter regning betyr at vederlaget ikke er en fast forhåndsavtalt sum for hele ytelsen, men beregnes løpende ut fra de faktiske kostnadene som påløper underveis, med avtalt eller sedvanlig påslag. Bestemmelsen forteller både hva Totalentreprenøren kan kreve betalt, og hvilke grenser som gjelder for hvordan arbeidet skal gjennomføres. Bestemmelsen må leses i lys av dokumentasjonsreglene i pkt. 30.3.1 Totalentreprenørens dokumentasjon av regningsarbeidene og kontrollreglene i pkt. 30.3.2 Byggherrens kontroll, fordi det er i samspillet mellom disse at tvister om betaling vanligvis avgjøres.

Forankringen for når man faktisk skal bruke regningsarbeid ligger først og fremst i samspillet mellom pkt. 31.1 Retten til å pålegge endringer og pkt. 34 Vederlagsjustering. Når Byggherren pålegger en endring, skal oppgjøret i utgangspunktet følge systematikken i pkt. 34, ikke frie valg fra gang til gang.

Hovedregelen er at man skal bruke enhetspriser når de er anvendelige, jf. pkt. 34.3.1 Enhetspriser. Ligger arbeidet innenfor det kontrakten faktisk priser med enhetspris, er det denne modellen som gjelder. Dersom man ikke har direkte anvendelige enhetspriser i kontrakten, så skal man bruke justerte enhetspriser for ytelser som i det vesentlige er likeartede, eller når forutsetningene for enhetsprisen er forrykket, jf. pkt. 34.3.2 Justerte enhetspriser. Det betyr at partene i utgangspunktet skal prøve å løse oppgjøret innenfor enhetsprissystemet før de går videre.

Unntaket er situasjonene der det ikke foreligger anvendelige enhetspriser. Da skal vederlagsjusteringen skje etter reglene om regningsarbeid i punkt 30, og Byggherren skal varsles før regningsarbeidet igangsettes (ordlyden i pkt. 34.4). I praksis vil dette typisk være der arbeidet har en annen karakter enn de prisede postene, der sammenligning mot eksisterende pris blir kunstig, eller der usikkerheten er så stor at enhetspris ikke gir et reelt bilde av kostnaden.

Hvorfor man bruker regningsarbeid i disse tilfellene, er at det gir et mer treffsikkert oppgjør når enhetsprisene ikke lenger gir et riktig bilde av kostnadspådraget for ytelsen. Partene får da avregning etter faktiske nødvendige kostnader med påslag etter pkt. 30.1 Vederlagsberegning, kombinert med løpende styring gjennom pkt. 30.2 Kostnadsoverslag, spesifikasjon etter pkt. 30.3.1 Totalentreprenørens dokumentasjon av regningsarbeidene og kontroll etter pkt. 30.3.2 Byggherrens kontroll.

Diagram: Valg mellom enhetspriser, justerte enhetspriser og regningsarbeid

Første ledd

Første ledd sier at Totalentreprenøren ved regningsarbeid har krav på betaling for nødvendige kostnader med å utføre arbeidet, samt et avtalt eller sedvanlig påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste.

Kjernen i "nødvendige kostnader" er at kostnaden må ha en reell og saklig tilknytning til den aktuelle ytelsen. Det er ikke nok at kostnaden faktisk har påløpt; den må også være rimelig ut fra arbeidets art, fremdrift og organisering. I praksis betyr dette at Byggherren kan utfordre poster som fremstår som overbemanning, unødvendig maskinbruk, urasjonell rigging eller svakt planlagt ressursbruk.

Påslaget kommer i tillegg til de direkte kostnadene. Formålet er å dekke elementer som normalt ikke ligger som direkte time- eller materiallinjer i regningsoppgaven, men som likevel er en legitim del av entreprenørens økonomi. Hvis satsen er avtalt, er det den satsen som gjelder. Hvis satsen ikke er avtalt, faller man tilbake på det som er sedvanlig i tilsvarende marked og ytelse.

Bestemmelsen gir dermed en todelt modell:

1. Hva var nødvendig for å utføre arbeidet?
2. Hvilket avtalt eller sedvanlig påslag skal legges til?

Denne todelingen er viktig i tvister. Det er fullt mulig at partene er enige om påslagssatsen, men uenige om hvilke kostnader som i det hele tatt kan inngå i grunnlaget. Det motsatte forekommer også.

Annet ledd

Annet ledd fastsetter at regningsarbeider skal drives rasjonelt og forsvarlig. Dette er en regel som virker direkte inn på oppgjøret.

Kravet til rasjonell drift handler om effektiv planlegging og gjennomføring: riktig bemanning, hensiktsmessig produksjonsrekkefølge, realistisk koordinering mot andre fag og løpende korrigering når produksjonen går skjevt. Kravet til forsvarlig drift handler mer om kvalitet, sikkerhet, etterprøvbarhet og faglig forsvarlige valg underveis.

Etter ordlyden er det likevel ikke krav om en helt perfekt gjennomføring i alle ledd. Bestemmelsens ordlyd åpner for et visst slingringsmonn mellom det ideelle produksjonsforløpet og det som faktisk skjer på byggeplass, så lenge utførelsen fortsatt holder seg innenfor rammen av rasjonell og forsvarlig drift.

Hvis arbeidet ikke drives rasjonelt og forsvarlig, øker risikoen for at deler av kostnadene ikke anses som nødvendige etter første ledd. Bestemmelsen fungerer derfor som en materiell kontrollventil: Selv om kostnader er dokumentert, kan de bli helt eller delvis avvist dersom kostnadsnivået skyldes ineffektiv eller uforsvarlig utførelse.

Praktisk utslag i VVS (rør, ventilasjon, kjøling)

I VVS-fagene oppstår regningsarbeid ofte ved omprosjektering av føringsveier, kollisjoner i sjakter eller behov for ekstra innregulering. Pkt. 30.1 betyr da at Totalentreprenøren kan kreve dekket nødvendige timer, materiell og maskinbruk, med påslag etter avtalt eller sedvanlig sats. Samtidig må gjennomføringen være rasjonell og forsvarlig.

Hvis et ventilasjonslag for eksempel gjør flere demonterings- og remonteringsløp fordi arbeidet ikke ble koordinert i tide, vil Byggherren ofte anføre at deler av merkostnaden ikke er nødvendig. Motsatt vil Totalentreprenøren stå sterkere hvis han kan vise at arbeidet ble planlagt og utført effektivt, og at kostnadsøkningen skyldes forhold utenfor hans kontroll.

Samspill med andre bestemmelser

Pkt. 30.1 må i praksis leses sammen med:

• pkt. 30.2 Kostnadsoverslag, som gir Byggherren styringsinformasjon og grunnlag for tidlig reaksjon ved forventede overskridelser.
• pkt. 30.3.1 Totalentreprenørens dokumentasjon av regningsarbeidene, som regulerer hvordan kostnader skal spesifiseres og dokumenteres.
• pkt. 30.3.2 Byggherrens kontroll, som gir Byggherren rett til å kontrollere grunnlaget for kravene.