Første ledd fastsetter at prøving som er avtalt eller forutsatt i kontrakten skal
utføres og betales av Totalentreprenøren. Dette ligger i normal gjennomføringsrisiko
og er en del av å dokumentere kontraktsmessig ytelse. Når prøvingen er en
forutsetning i kontrakten, må den behandles som en ordinær del av leveransen, på
linje med andre nødvendige ytelser for å sannsynliggjøre at funksjon, kvalitet og
tekniske krav er oppfylt. Totalentreprenøren kan derfor ikke skyve slike kostnader
over på Byggherren ved å vise til at prøvingen er omfattende eller tidkrevende.
Bestemmelsen har en klar funksjon: Det skaper forutsigbarhet om kostnadsansvar i
de tilfellene der kontrakten selv krever test, kontroll eller prøving. Det reduserer
risiko for tvist om hvem som skal betale for grunnleggende verifikasjon av
kontraktsoppfyllelse, og det støtter opp under kontrollregimet i
pkt. 20.1 Totalentreprenørens opplysningsplikt
og pkt. 20.2 Byggherrens rett til å føre kontroll.
Annet ledd
Annet ledd gjelder prøving Byggherren krever ut over kontrakten. Utgangspunktet er
at Byggherren betaler dersom prøvene viser at kravene er oppfylt. Viser prøvene at
Totalentreprenørens metode er kontraktsstridig, bæres kostnaden av
Totalentreprenøren, med mindre han på annen måte kan dokumentere oppfyllelse før
prøving. Bestemmelsen bygger på et balansert prinsipp om at den parten som foranleder
ekstra prøving uten kontraktsmessig grunnlag, normalt må bære kostnaden dersom
resultatet bekrefter kontraktsmessighet. Samtidig verner regelen Byggherren mot å
måtte betale for ekstra kontroll som avdekker reelle avvik i utførelsesmetode.
Unntaket om alternativ dokumentasjon før prøving er praktisk viktig. Dersom
Totalentreprenøren i tide kan legge frem pålitelig dokumentasjon som viser at
kontraktskravene er oppfylt, skal ikke parten belastes med kostnadene for en prøving
som da fremstår unødvendig. Leddet stimulerer dermed til tidlig avklaring og god
dokumentasjonskvalitet, samtidig som det begrenser unødvendige testkostnader.
Tredje ledd
Tredje ledd krever at betalingskrav etter bestemmelsen fremsettes uten ugrunnet
opphold. Regelen har stor praktisk betydning fordi
spørsmål om hva som ble prøvd, hvorfor prøving ble krevd og hva prøveresultatet
faktisk viste, fort blir vanskeligere å bevise når tiden går. Krav om rask fremsettelse
fremmer ryddig økonomistyring og gjør det mulig å avklare kostnadsansvaret mens
prosjektets dokumentasjon fortsatt er fersk og etterprøvbar.
Bestemmelsen kan også sees på som et utslag av en generell lojalitetsplikt i prosjektgjennomføringen; Partene skal ikke holde tilbake kostnadskrav strategisk til et senere stadium der
motparten har dårligere mulighet til å kontrollere grunnlaget. I kombinasjon med
de to foregående leddene gir dette en helhetlig kostnadsmodell for prøving:
forutsigbar i utgangspunktet, balansert ved ekstra krav, og prosessuelt stram ved
oppgjør.
Første ledd
Første ledd fastsetter at prøving som er avtalt eller forutsatt i kontrakten skal utføres og betales av Totalentreprenøren. Dette ligger i normal gjennomføringsrisiko og er en del av å dokumentere kontraktsmessig ytelse. Når prøvingen er en forutsetning i kontrakten, må den behandles som en ordinær del av leveransen, på linje med andre nødvendige ytelser for å sannsynliggjøre at funksjon, kvalitet og tekniske krav er oppfylt. Totalentreprenøren kan derfor ikke skyve slike kostnader over på Byggherren ved å vise til at prøvingen er omfattende eller tidkrevende.
Bestemmelsen har en klar funksjon: Det skaper forutsigbarhet om kostnadsansvar i de tilfellene der kontrakten selv krever test, kontroll eller prøving. Det reduserer risiko for tvist om hvem som skal betale for grunnleggende verifikasjon av kontraktsoppfyllelse, og det støtter opp under kontrollregimet i
pkt. 20.1 Totalentreprenørens opplysningspliktogpkt. 20.2 Byggherrens rett til å føre kontroll.Annet ledd
Annet ledd gjelder prøving Byggherren krever ut over kontrakten. Utgangspunktet er at Byggherren betaler dersom prøvene viser at kravene er oppfylt. Viser prøvene at Totalentreprenørens metode er kontraktsstridig, bæres kostnaden av Totalentreprenøren, med mindre han på annen måte kan dokumentere oppfyllelse før prøving. Bestemmelsen bygger på et balansert prinsipp om at den parten som foranleder ekstra prøving uten kontraktsmessig grunnlag, normalt må bære kostnaden dersom resultatet bekrefter kontraktsmessighet. Samtidig verner regelen Byggherren mot å måtte betale for ekstra kontroll som avdekker reelle avvik i utførelsesmetode.
Unntaket om alternativ dokumentasjon før prøving er praktisk viktig. Dersom Totalentreprenøren i tide kan legge frem pålitelig dokumentasjon som viser at kontraktskravene er oppfylt, skal ikke parten belastes med kostnadene for en prøving som da fremstår unødvendig. Leddet stimulerer dermed til tidlig avklaring og god dokumentasjonskvalitet, samtidig som det begrenser unødvendige testkostnader.
Tredje ledd
Tredje ledd krever at betalingskrav etter bestemmelsen fremsettes uten ugrunnet opphold. Regelen har stor praktisk betydning fordi spørsmål om hva som ble prøvd, hvorfor prøving ble krevd og hva prøveresultatet faktisk viste, fort blir vanskeligere å bevise når tiden går. Krav om rask fremsettelse fremmer ryddig økonomistyring og gjør det mulig å avklare kostnadsansvaret mens prosjektets dokumentasjon fortsatt er fersk og etterprøvbar.
Bestemmelsen kan også sees på som et utslag av en generell lojalitetsplikt i prosjektgjennomføringen; Partene skal ikke holde tilbake kostnadskrav strategisk til et senere stadium der motparten har dårligere mulighet til å kontrollere grunnlaget. I kombinasjon med de to foregående leddene gir dette en helhetlig kostnadsmodell for prøving: forutsigbar i utgangspunktet, balansert ved ekstra krav, og prosessuelt stram ved oppgjør.