Første ledd slår fast at Byggherrens kontroll og godkjennelse ikke fritar
Totalentreprenøren fra plikten til å levere i samsvar med kontrakten. Bestemmelsen
hindrer at kontrollaktivitet misforstås som risikooverføring, og tydeliggjør at
ansvaret for kontraktsmessig resultat fortsatt ligger hos Totalentreprenøren.
Selv om Byggherren har deltatt aktivt i oppfølgingen og eventuelt akseptert
løsninger underveis, er det derfor ikke grunnlag for å hevde at den grunnleggende
leveranseforpliktelsen er svekket. Dette verner kjernen i totalentreprisemodellen:
Totalentreprenøren bærer resultatansvaret, mens Byggherren har kontroll- og
oppfølgingsrettigheter.
Bestemmelsen har også en viktig praktisk funksjon i prosjekter med mange løpende
avklaringer. Uten en slik regel kunne det oppstå tvil om kontrollhandlinger eller
godkjenninger underveis innebærer at Byggherren overtar risiko for senere avdekkede
feil. Bestemmelsen avskjærer den typen argumentasjon og gjør det lettere å holde
ansvarsforholdene klare gjennom hele byggetiden. Den må leses sammen med
pkt. 20.2 Byggherrens rett til å føre kontroll,
slik at kontroll kan utøves uten at ansvarsplasseringen blir uklar.
Annet ledd
Annet ledd pålegger Byggherren å varsle uten ugrunnet opphold når Byggherren blir
oppmerksom på at prosjektering eller utførelse avviker fra kontrakten. Dersom
varsel uteblir, blir Byggherren ansvarlig for de virkninger som kunne vært unngått
ved rettidig varsel. Varslingsplikten er dermed en aktiv medvirkningsplikt som skal
sikre at avvik håndteres mens korrigerende tiltak fortsatt er praktisk mulig og
økonomisk forsvarlig. Poenget er ikke å flytte hovedansvaret for feil over på
Byggherren, men å hindre passivitet som unødig forverrer skadeomfang, utbedringsbehov
eller fremdriftskonsekvenser.
Konsekvensen ved for sent varsel er avgrenset til de virkninger som faktisk kunne
vært unngått. Det må derfor foretas en konkret årsaksvurdering: Hva ville skjedd
dersom varsel var gitt i tide, hvilke tiltak kunne vært iverksatt, og hvilke
merkostnader eller tidsutslag kunne vært redusert? I praksis skaper leddet et
tydelig insentiv til rask og presis kommunikasjon om avvik, og det supplerer
varslings- og tapsbegrensningslogikken i øvrige bestemmelser, blant annet
pkt. 20.5 Kontraktsstridig utførelse og skader på kontraktsgjenstanden i byggetiden.
Første ledd
Første ledd slår fast at Byggherrens kontroll og godkjennelse ikke fritar Totalentreprenøren fra plikten til å levere i samsvar med kontrakten. Bestemmelsen hindrer at kontrollaktivitet misforstås som risikooverføring, og tydeliggjør at ansvaret for kontraktsmessig resultat fortsatt ligger hos Totalentreprenøren. Selv om Byggherren har deltatt aktivt i oppfølgingen og eventuelt akseptert løsninger underveis, er det derfor ikke grunnlag for å hevde at den grunnleggende leveranseforpliktelsen er svekket. Dette verner kjernen i totalentreprisemodellen: Totalentreprenøren bærer resultatansvaret, mens Byggherren har kontroll- og oppfølgingsrettigheter.
Bestemmelsen har også en viktig praktisk funksjon i prosjekter med mange løpende avklaringer. Uten en slik regel kunne det oppstå tvil om kontrollhandlinger eller godkjenninger underveis innebærer at Byggherren overtar risiko for senere avdekkede feil. Bestemmelsen avskjærer den typen argumentasjon og gjør det lettere å holde ansvarsforholdene klare gjennom hele byggetiden. Den må leses sammen med
pkt. 20.2 Byggherrens rett til å føre kontroll, slik at kontroll kan utøves uten at ansvarsplasseringen blir uklar.Annet ledd
Annet ledd pålegger Byggherren å varsle uten ugrunnet opphold når Byggherren blir oppmerksom på at prosjektering eller utførelse avviker fra kontrakten. Dersom varsel uteblir, blir Byggherren ansvarlig for de virkninger som kunne vært unngått ved rettidig varsel. Varslingsplikten er dermed en aktiv medvirkningsplikt som skal sikre at avvik håndteres mens korrigerende tiltak fortsatt er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig. Poenget er ikke å flytte hovedansvaret for feil over på Byggherren, men å hindre passivitet som unødig forverrer skadeomfang, utbedringsbehov eller fremdriftskonsekvenser.
Konsekvensen ved for sent varsel er avgrenset til de virkninger som faktisk kunne vært unngått. Det må derfor foretas en konkret årsaksvurdering: Hva ville skjedd dersom varsel var gitt i tide, hvilke tiltak kunne vært iverksatt, og hvilke merkostnader eller tidsutslag kunne vært redusert? I praksis skaper leddet et tydelig insentiv til rask og presis kommunikasjon om avvik, og det supplerer varslings- og tapsbegrensningslogikken i øvrige bestemmelser, blant annet
pkt. 20.5 Kontraktsstridig utførelse og skader på kontraktsgjenstanden i byggetiden.