14.3 Byggherrens formål mv.

Første ledd

Første ledd fastsetter at kontraktsgjenstanden skal passe for de formål Byggherren har med denne, så langt Totalentreprenøren var eller måtte være kjent med formålene da kontrakten ble inngått. Bestemmelsen er praktisk viktig fordi den løfter vurderingen fra rene tegnings- og mengdekrav til faktisk bruksegnethet: Det er ikke tilstrekkelig at noe «ser riktig ut» på papiret dersom det i praksis ikke fungerer for det kjente formålet prosjektet er bygget for. Samtidig setter regelen en klar avgrensning mot ukjente eller spesielle behov som ikke var kommunisert eller måtte forstås på avtaletidspunktet.

I totalentrepriser henger dette tett sammen med funksjonskravstanken: Byggherren angir hva som skal oppnås, mens Totalentreprenøren i stor grad velger hvordan dette skal løses innenfor kontraktens rammer. Første ledd fungerer derfor som et vurderingstema både under prosjektering og ved senere tvist om kvalitet og ytelse. Bestemmelsen må leses i sammenheng med pkt. 14.1 Avtalte krav og pkt. 14.6 Valg av løsninger: Selv om valgretten som et utgangspunkt ligger hos Totalentreprenøren, må sluttresultatet fortsatt oppfylle det avtalte og være egnet for formålet.

Annet ledd

Annet ledd presiserer at valg av løsninger og materialer skal være tilpasset forholdene på stedet. Dette er en konkretisering av forsvarlighetskravet i gjennomføringen: En løsning som fungerer godt i ett miljø, kan være lite egnet i et annet dersom grunnforhold, klima, belastning, driftssituasjon eller andre lokale forutsetninger avviker. Bestemmelsen legger derfor et selvstendig ansvar på Totalentreprenøren til å velge løsninger som faktisk tåler de stedlige forholdene prosjektet skal fungere under, og ikke bare oppfyller et abstrakt minimumsnivå.

I praksis virker annet ledd som et korrektiv mot standardiserte valg som ikke er tilstrekkelig prosjekttilpasset. Det får særlig betydning der lokale forhold gjør at materialer eldes raskere, tekniske anlegg må dimensjoneres annerledes, eller utførelsesmetoder må justeres for å oppnå varig funksjon. Hvis stedstilpasningen svikter, kan dette bli et sentralt moment i mangelsvurderingen etter pkt. 42 Mangel ved kontraktsgjenstanden. For å redusere risiko for uenighet bør partene derfor dokumentere hvilke stedlige forhold som er lagt til grunn for de valgte løsningene, og avklare tidlig hvordan eventuelle usikkerheter skal håndteres.