1.1 byggherre

Pkt. 1.1 regulerer hvem som er Byggherren i kontrakten. Selv om bestemmelsen er en formell definisjon, er den helt grunnleggende for hvordan NS 8407 fungerer i praksis. Bestemmelsen angir hvem Totalentreprenøren skal rette krav, varsel, avklaringer og beslutningsdialog mot. Formålet er å hindre uklarhet om partsforholdet, slik at prosjektet kan styres effektivt og tvister om rollefordeling unngås.

Byggherre er "kontraktspart som skal ha prosjektert og utført det bygg- eller anleggsarbeid som kontrakten omfatter". Ordlyden/bestemmelsen inneholder tre selvstendige temaer som må forstås samlet.

Det første er "kontraktspart". I praksis betyr det at Byggherren er den juridiske enheten som er bundet av avtalen med Totalentreprenøren, normalt gjennom signert avtaledokument eller annen bindende avtaleinngåelse. Når dette vilkåret er oppfylt, er rettsvirkningen at det er denne parten som har de direkte rettighetene og forpliktelsene etter kontrakten. Når vilkåret ikke er oppfylt, for eksempel hvis en sluttbruker, leietaker eller rådgiver uten partsstatus forsøker å opptre som om de var avtalepart, oppstår det risiko for ugyldige bestillinger, feil adressat for varsel og senere bevistvil. Byggherren reduserer denne risikoen ved tydelige fullmakter og klare kommunikasjonslinjer. Totalentreprenøren reduserer sin risiko ved å innhente skriftlig bekreftelse før han bygger på instrukser fra personer med uklar myndighet.

Det andre er uttrykket "skal ha prosjektert og utført". Dette viser at Byggherren er mottaker av en samlet totalentrepriseytelse, og bestemmelsen må derfor leses sammen med Pkt. 1.8 - Totalentreprenør. Når vilkåret er oppfylt, kan Byggherren kreve et kontraktsmessig resultat av både prosjektering og utførelse i sammenheng. Hvis grunnlaget derimot er uklart, for eksempel ved svake funksjonskrav eller uklar grensedragning mellom fag, øker risikoen for tvist om hva som faktisk var bestilt. Byggherren bør derfor dokumentere kravbildet presist, mens Totalentreprenøren bør varsle tidlig ved uklarheter og sikre sporbar dokumentasjon av hvilke forutsetninger som er lagt til grunn i prosjekteringen.

Det tredje er avgrensningen "det bygg- eller anleggsarbeid som kontrakten omfatter". Her avgrenser pkt. 1.1 partenes roller mot kontraktens faktiske omfang, og bestemmelsen må ses i sammenheng med Pkt. 1.4 - Kontraktsgjenstand og Pkt. 2.1 Kontraktsdokumenter. Et krav ligger innenfor når det gjelder avtalte ytelser og gyldige endringer. Ligger forholdet utenfor omfanget, er utgangspunktet at det ikke kan håndheves som ordinært kontraktskrav uten særskilt hjemmel.

I praktisk prosjektgjennomføring slår dette ofte ut i samspillet mellom tekniske fag. I et prosjekt der ventilasjon og automasjon/SD-anlegg skal samordnes, kan en rådgiver foreslå endringer i styringsstrategi sent i prosjekteringen. Hvis det ikke er tydelig dokumentert at rådgiveren hadde fullmakt til å binde Byggherren, kan Totalentreprenøren senere møte innsigelser mot både vederlag og tidskonsekvenser. Det tryggeste er derfor at beslutningsmyndighet er skriftlig avklart tidlig, og at alle endringsinstrukser spores til riktig avtalepart.